Web 2.0 – hvor ble du av? 13.11.07
Det er nå over 3 år siden begrepet “Web 2.0” ble brukt for første gang. Og meningene både om hva dette var, og hvor det kom til å ende var mange.
Hva er Web 2.0 ikke
Noen har feilaktig trodd at Web 2.0 er en designstil med mye luft, minimalisme, klare farger og stor skrift. Dette har ingenting med Web 2.0 å gjøre, men er en design-trend som tilfeldigvis kom samtidig med begrepet.
Andre tror derimot (like feilaktig) at Web 2.0 er AJAX. At websider kan gjøre ting uten å lastes på nytt, slik at de ligner mer på et vanlig program som kjører på maskinen. Dette er en av teknologiene som kan brukes til Web 2.0, men er langt fra obligatorisk.
Hva er Web 2.0
Web 2.0 har vært beskrevet som mye opp gjennom tidene, men grunnideene (fra O’Reilly og John Battelle) kan nok oppsummeres slik:
- Nettet fungerer som en platform
- Data (som i informasjon) er drivkraften
- Nettverkseffekt oppnås ved hjelp av deltakelse
- Nye opplevelser oppstår som følge av funksjonalitet hentet fra flere uavhengige kilder
Her ser man fort hvor utrolig visjonær John Battelle (og co) virkelig var. Flere og flere nettsteder som passer til disse definisjonene fortsetter å dukke opp med rasende fart. Men hvor ble det av selve hypen rundt Web 2.0?
Voksesmerter for nye medier
For å forklare hva som skjedde må vi tilbake i tid, til en tid før internett.
Når TV gjorde sitt inntog brukte man det man hadde av kunnskap fra det gamle mediet (radio) i det nye mediet (TV). Dette medførte at man lenge hadde en fortellerstemme på alt av dramaproduksjoner (TV-teater o.l.) fordi det “var slik man gjorde det”. Nå i ettertid virker det totalt håpløst å ha en stemme som forteller hva man ser på skjermen, men slik var det. Og i overført betydning fungerte internett slik frem til Web 2.0.
Det man måtte gjøre for å mestre TV-mediet var altså å innse særegenhetene til det nye mediet. Man ser hva som skjer på skjermen, altså er det unødvendig å presentere informasjonen dobbelt. Dette er det absolutt største særpreget TV hadde i forhold til eksisterende medier, likevel tok det en god stund før man skjønte det.
Og hva er så internetts særegenhet? Hva er det internett muliggjør, som ingen andre medier har gjort?
Ett ord: interaktivitet.
Et modent internett
Det jeg faktisk prøver å si er at Web 2.0 ikke er et konsept, og heller ikke en fase. Web 2.0 er modningen av internett. Web 2.0 er faktisk Web 1.0 – det vi hadde før var Web 0.1 beta! Velkommen til morgendagen. :)
Hvis du ser på listen lenger opp over egenskaper ved Web 2.0 vil du se at dette bare er naturlige utnyttelser av interaktiviteten i nettet. Brukerene kan og må delta. Hvis de ikke gjør det betyr det at du bruker en tankegang fra bøker, aviser og TV. Og da er du dømt til å være middelmådig.
Jeg vil faktisk gå som langt som å si at brukerene av det nye internettet ser på all informasjon som sin. De kan gjøre ting med den, og føler derfor et eierskap. En avisartikkel? Jeg kan dele den med mine venner (Facebook), jeg kan nominere den til ære og heder (Digg.com), jeg kan kommentere den direkte (i nettavisen), jeg kan blogge om den (Twingly eller trackbacks) eller jeg kan sende linken til noen via et direktemeldingsnettverk. Å lese den kommer faktisk helt i bakgrunnen når nettets potensiale utnyttes til det fulle.
Mange steder står også brukerne for alt innholdet. Tenk å kunne ha et nettsted som driver seg selv, alt du trenger er å slenge opp annonsene?
Flere og flere av nyere suksessfulle nettsteder bruker dette for alt det er verdt. De får brukerne mer involvert enn før, og med brukere som føler eierskap til innholdet kommer det mye gratisreklame. Viral markedsføring kan ikke kjøpes for penger, det kommer fordi folk vil dele innhold.
Et meget godt eksempel på dette er det norske start.no som faktisk opplevde over 434% økning i antall brukere på en eneste uke da de laget en quiz-tjeneste med deling via Facebook. Å ta en quiz er en ting, men hvis du ikke kan gjøre noe med resultatet er det ikke internett. Da er det papir.
Hva medfører dette i praksis
Det store “problemet” med å utnytte dette er at man må legge fra seg en del tankegods på rettigheter. Brukerene må føle råderett over ditt innhold. Tror du det var en lett beslutning for YouTube å la folk embedde videoene i sine egne sider istedenfor å bare linke til dem? Garantert ikke, men de angrer neppe i dag. Informasjon på nett er ikke låst innenfor permer, den må få leve sitt eget liv.
Man må også droppe tankegangen om “hva vil jeg vise brukerene?”. Dette er helt feil spørsmål. Man bør spørre seg selv “hva kan jeg la brukerene gjøre?”. Hvis du bare har 1 eller 2 svar er du på papirstadiet enda, internett dreier som om hva enkeltindividene har å si.